Førjulstiden nærmer seg, og jeg merker at forventningene begynner å snike seg inn. Det er noen helt bestemte ting jeg gleder meg til hvert år, og noen av dem handler mer om tradisjon enn om selve julen.
Den første søndagen i advent er en av dem. Tenn lysene, finne frem adventsstaken og se at ungene fortsatt blir litt ekstra forventningsfulle. Og så er det den årlige testen på hvor mange som faktisk husker teksten på første verset.
I år betyr første søndag i advent også starten på innpakkingen av 72 små ting til kalenderne. Jeg har allerede begynt på årets julelister. Jeg har aldri klart å holde meg til den samme boka år etter år, men jeg elsker lister. Det å skrive ned hva som skal kjøpes, lages og gjøres gir meg en følelse av å få litt kontroll før desember begynner.
Så er det lysene ute. Det er egentlig mannens prosjekt her i huset, så jeg gleder meg til han har fått alt på plass og huset begynner å se litt mer julete ut. Jeg trenger ikke gjøre alt selv for å sette pris på resultatet.
Julemusikken sniker seg også inn. Jeg hører litt i skjul når juleradioene begynner å spille, og helt åpent resten av desember. Dessuten er det jo en ganske god unnskyldning å være korpsmamma når ungene begynner å øve på julesanger.
Og så kommer julebaksten. Hos oss er det ganske fast at en av de første kalenderlukene inneholder en aktivitet, og julemenn er en av favorittene. Det er en enkel deig, det er bare å kjevle ut og stikke ut figurer, og ungene har alltid vært glad i det.
Barna mine begynner å bli store nå, men de setter fortsatt pris på tradisjonene våre. Vi går gjerne på kino og ser julefilm sammen med søskenbarn og besteforeldre, og det forventes nesten at det skal dukke opp juletrepynt i kalenderen. Etter hvert hadde de så mye av det at de fikk hvert sitt lille juletre på rommet.
Det er kanskje akkurat dette jeg liker best med advent. Det er de samme tingene som kommer tilbake, men ungene forandrer seg underveis.
Og så er det den rolige førjulstiden, da. Den har jeg fortsatt til gode å oppleve helt slik jeg ser den for meg. Kakao, julelys og små rolige øyeblikk høres veldig fint ut. I praksis er desember som regel fullstappet, og vi ligger gjerne litt på etterskudd.
Men vi prøver igjen hvert år. Og kanskje er det nettopp derfor jeg begynner å planlegge tidlig. Ikke bare fordi jeg vil ha kontroll, men fordi jeg faktisk gleder meg.
En av de små tingene som hører med til ventetiden hos oss, er for eksempel kakao på pinne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar